I arbeidet med padlepilegrimsruten er Selja syd av Stadt et sentralt sted. Øya har vært et pilegrimsmål i over 1000 år, og Eivind Luthen i Pilegrimsfellesskapet St.Jakob har skrevet en liten bok om dette. Tittelen er «Selja – Sunnivakulten og pilegrimsmålet«.
Boka kom ut på Pilegrimsforlaget/Scriptoriet i 1997. Her er det mye informasjon som kan brukes som bakgrunn og i planlegging av turen. Den relativt tynne boka gir et innblikk i både Selja, pilegrimsferder, historie, Seljemannakulten, flere helgener m.v.
Boken er rikt illustrert av kjente kunstnere.
Luthen skriver også om Adam av Bremen som forteller at de fleste pilegrimene til Nidaros dro langs kysten. Her er han helt på linje med boka «Havets pilegrimer» som kom i 2013. Vi får i tillegg vite litt om Brendans seilas, og om engelen Mikael som var en viktig helgen for de sjøfarende. Han er også knyttet til huler, og det var en Mikaelkirke på Selja.
Selja kan ha vært knyttet til Frøya før kristningen. Ca 1070 opprettet Olav Kyrre tre bispedømmer: Oslo, Nidaros og Selja. På de snaue 1000 årene har det jo skjedd en del de to første stedene, mens Selja er Selja. Bispene holdt til på Selja i 100 år, frem til ca 1170. Da var Kristkirken på plass i Bergen, og Seljabiskopen flyttet inn i kaupangen.
I dag virker jo Selja svært langt ute i ødemarken, men i middelalderen var dette et trafikknutepunkt. Midt mellom Bergen og Trondheim (Nidaros). I tillegg var det værhardt, så mange har nok ligget i havn her for å vente på tjenlig vær forbi Stadt.
Det står flere sider om Sankt Mikael i boka, og dette var en helgen jeg ikke hadde hørt så mye om før. Jeg visste han var knyttet til huler, da jeg ved flere anledninger har vært ved Mikaelshula i Norsjø, Telemark:
Legenden om Sunniva og Seljemennene dukket først opp i Olav Tryggvasons saga. Sunniva var fra Irland, av kongsætt. Hun hadde avlagt kyskhetsløfte overfor Gud, og svarte naturlig nok nei da en vikingekonge fridde. Han tok like naturlig ikke et nei for et nei, og det endte med at hun og et følge flyktet i tre skip. Uten ror og seil. Gud førte de trygt over havet til norskekysten, der ett skip havnet på Kinn, og de to andre på Selja. Der slo de seg ned, oig tjente Gud i avholdenhet og fattigdom. De ble beskyldt for å stjele dyr på beite, og Håkon Ladejarl ble budsendt og kom med væpnede menn. Sunniva og følget tok tilflukt i en hule, og ba om at Gud skulle overgi deres sjeler. Fjellet styrtet over dem, og de var bønnhørt. Noen år senere fant man hodeskalle. Dette førte til et besøk av kongen – Olav Tryggvason, og da fant man hule ned mange velluktende menneskeknokler, og også det uskadde legemet til Sunniva. Relikviene ble lagt i en kirke oppkalt etter Sunniva, og dette skjedde i 996. Slik lyder legenden.
På grunn av Sunnivalegenden er Selja et martyrsted – og dermed ekstra hellig. På slike steder er det kortere avstand mellom himmel og jord (thin places). Og Luthen skriver:
På Selja fikk man styrke til å håndtere det vanskelige livet.
Bare det i seg selv er jo nok til å besøke dette stedet – og drikke av kilden som finnes der. Dessuten gleder jeg meg til å overvære Seljumannamesse den 8. juli. Kanskje kommer det flere i kajakk?
Luthen skriver også litt om havet, men dette vil jeg bruke i en annen bloggpost.
I det hele tatt er det utrolig hvor mye informasjon som er pakket inn i denne lille boka på snaue 50 sider! Den kan virkelig anbefales, og selges fra Pilegrimsfellesskapet St. Jakob sine websider (litt ned på siden).