I denne boken ser Olsen nærmere på pilegrimsferdselen på havet. Mange av pilegrimene til Nidaros kom langs kysten – både nordfra og sørfra. I denne boka får vi en bred innføring i dette fenomenet, og boka inspirerer til å besøke stedene selv. Pilegrimstrafikken i Norge blir ikke mindre etter dette!

Først av alt fortjener Olsen takk for at han tar oss med ut på havet – langs kysten. Boka er det første norske bidraget som dokumenterer våre maritime pilegrimstradisjoner. Vi lever i en tid der å være «bilegrim» er i ferd med å bli et begrep. Dashbordet er blitt vår tids alter. Heldigvis er det flere og flere som går, og havet kan igjen bli en viktig ferdselsvei for pilegrimer. Havet har blitt brukt til ferdsel i mange hundre år. Om dette skriver Olsen:

Å ta kystleie og vannveiene i bruk igjen vil åpne for andre sider ved pilegrimstemaet, historisk og i dag, enn det ferdsel på land gjør. Det vil gi pilegrimserfaringene en større dybde i tid og rom og opplevelseskvaliteter. For sjøveis pilegrimsferd foregår i andre typer landskap, gir andre naturopplevelser, møter med andre helligsteder og dermed andre pilegrimserfaringer. Ikke minst gir det innsikt i andre og viktige sider ved vår historie og ved vår kulturelle og åndelige arv.

I vår tid blir ting mer og mer kompliserte, alt skal gå raskere og raskere og folk blir mer og mer fremmedgjort. Derfor er det mange som trekkes mot det enkle, langsomme og autentiske. Derfor er kajakk, robåt og seilbåt naturlige valg – også på vei mot et pilegrimsmål. Om motivasjonen for å være pilegrim skriver Olsen tidlig i boken:

Felles for mange av dagens pilegrimer er en reaksjon på det de opplever som sykdomssymptomer i det senmoderne samfunnet: overfladiskhet, utvendighet, materialisme, narsissisme, overdreven individualisme, rotløshet og mangel på helhetsforståelse. På den annen side søker de fleste en tydeligere dybdedimensjon i tilværelsen: mer ekthet, autentisitet, sannhet, retning og mening. For mange er dette en søken etter en ny og eksistensiell opplevelse og erfaring av det hellige eller guddommelige i tilværelsen.

Kystleia har vært en hovedfartsåre i mer enn tusen år. Olsen går kort igjennom historien, og ser nærmere på forskjellige pilegrimsmotiver. Her er det drypp av både historie, kultur, økonomi og religion. Etter dette forspillet skriver Olsen: «Som landets hovedfartsåre var kystleia også vår viktigste pilegrimsvei.» Både fra sør og nord kom det pilegrimer til Nidaros. På spesielt værharde og utsatte strekninger gikk nok mange pilegrimer over land, ellers gikk kystleia innaskjærs der det var mulig. Den ble kalt «tjodleia» eller «allmannleia». Langs leia var det ovarnattingssteder, klostre, kapeller osv.

Allmannleia fra sør til Nidaros er beskrevet allerede i sagalitteraturen. Fra Svenskekysten gikk man over til Tønsberg hvis ikke Oslo var målet. Langs Sørlandskysten var det en rekke uthavner som ble flittig benyttet, og det er perler jeg kjenner igjen fra mine kajakkturer. Homborsund, Randesund, Hellesund og Selør lyder som en vakker salme for en padlepilegrim. Et stille døgn med fullmåne på Homborsund fyr en gang i januar setter spor. Dype spor.

For å gjøre ferdselen trygg, så ble allmannleia merket med steinvarder, kors og etter hvert fyrlys. På åpent hav navigerte man etter himmellegemer og ut fra kjennskap til vær, vind, avstander, fiskevandringer, fugleliv osv. Dette er kunnskap som stort sett er tapt pga GPS og andre moderne hjelpemidler. Kanskje kan vi gjøre ting enklere her også? Uten batterier? I dag er i alle fall leden godt merket med staker, lykter og fyr.

I middelaldren var det 27 klostre i Norge, og de fleste av dem lå langs kysten. Selja ved Stadlandet var trolig det første klosterstedet. Her var jeg med kajakk i 2012, og stedet gjorde et dypt inntrykk. Hit skal jeg definitivt tilbake. Sjelden har jeg følt meg mer «åpen» for naturen enn her. Alle kan føle en naturspiritualitet på et slikt sted. Olsen beskriver naturspiritualitet på denne måten: «dypere naturforståelse og et dypere engasjement for skaperverket – i en tid der kloden er alvorlig truet». Her følger jeg han fullt og helt.

Havet kan være en inngangsport til denne naturspiritualiteten, men også til selve skapelsesberetningen. Olsen skriver:

Guds skaperhandling begynner med at vinden – Guds ånde – setter vannet i bevegelse. Det opprørte hav blir alt livs kilde, og samtidig symbolet på skaperverkets ufortusigbarhet og villskap – som også sier noe om Skaperen selv. Det opprørte hav – og det strømmende vann – er i Skriften det dominerende symbol for liv, vekst, forandring og fornyelse.

I den siste delen av boka tar Olsen oss med til Nidaros. Først fra sør (Tønsberg), og så fra nord (Bjarkøy i Troms). Begge ledene byr på steder med spennende natur, historie og tradisjoner. Her er det definitivt svært mye å velge i, men Olsen har så langt jeg har oversikt over fått med seg de viktigste stedene. Han krydrer stoffet med fakta, historie og bilder. Her er det mye stoff en kan bruke i planleggingen av sin egen pilegrimsreise – enten den blir lang eller kort langs kysten.

Jeg har hatt stor glede av boka i sommer, og nå blir den med meg inn i planleggingen av neste padlepilegrimstur. Hvis du vil se nærmere på pilegrimshistorie og tradisjon langs kysten, så er dette en bok du bare må innom!

… havet kan lære deg meget. Det kan gjøre deg vis, om det er så at du vil det. Det kan lære deg å leve.

(Fra «Pilegrim på havet» av Pär Lagerkvist)

Denne bokanmeldelsen ble først publisert på keltiskfromhet.no og i tidsskriftet Pilegrimen.