Pilegrimen i akademia

I en artikkel av Schnell og Pali fra 2013 er det en del spennende betraktninger. Artikkelen sto på trykk i Mental Health, religion & Culture i 2013, og tittelen er «Pilgrimage today: the meaning-making potential of ritual».

20140109lindisfarne

Bilde: Pilegrimsleden til Lindisfarne.

De to forfatterne jobber på institutt for psykologi ved universitetet i Innsbruck i Østerike. Artikkelen tar utgangspunkt i pilegrimsreisen til Santiago de Compostella. (Husk: Pilegrimspadling er i sin veldig spede barndom!) Utvalget består av litt over 100 stykker som det er gjennomført flere spørreundersøkelser av. Jeg skal ikke gå så nøye inn i statistikken her – det kan interesserte gjøre selv. I tillegg er det så lenge siden jeg drev med statistikk på dette området, så en del av det de skriver om dette forstår jeg rett og slett ikke.

Men, det de skriver kan jeg forstå. Blant annet at det å være pilegrim er et universelt religiøst topo, og at meningen har endret seg med kultur og tid. Gilgamesh reiste til mange steder for å søke etter evig liv. De gamle egypterne reiste for å tilbe gud og underholde deltagerne. Om den kristne pilgrimen skriver de:

Christian pilgrimage has been associated with purification, penance, worship, and healing; but even in times of exclusively religious connotation, pilgrims were known to be driven, too, by more secular desires, such as wanderlust, pastime, curiosity, and exploration.

20121206-IMG_4028-2

Bilde: Padlelyst – utforskning av soloppgang på vinteren fra kajakk.

De skriver videre at de mange motivene kompliserer definisjonen av hva det vil si å være pilegrim, og å skille det fra turisme. Skillet mellom turisme og å være pilegrim ble innført på 70-tallet, og da ble det å være pilegrim assosiert med «søking etter autentisitet». De senere årene har dette blitt mer og mer vanskelig å holde adskilt, og de siterer Beckstead (2010):

“While pilgrimages are generally associated with pious devotion and tourism with hedonistic social behaviour, pilgrims often become tourists, and tourists may experience moments that they (often much to their surprise) describe as spiritual.”

Forfatterne spør sine pilegrimer om mening og meningkrise. Disse begrepene blir definert på følgende måte:

Meaningfulness is defined as a fundamental sense of meaning, based on an appraisal of one’s life as coherent, significant, directed, and belonging. A judgment on one’s life as frustratingly empty, pointless and lacking meaning amounts to a crisis of meaning. A combination of both dimensions allows for identification of a third quality of meaning, existential indifference: it represents those who neither experience their lives as meaningful, nor suffer from a crisis of meaning.

I utvalget er det nesten dobbelt så mange som har en meningskrise i livet sitt, enn av «normalbefolkningen». Når det gjelder motivene for å dra på pilegrimsreise, så er det spennende å se hva utvalget oppgir – jeg ble i alle fall overrasket: Clarification (Se ting klarere?) (66%), fysisk/atletisk utfordring (44%), spirituelt (39%), religiøst (31%) og kulturelt (26%). Hele utvalget til forfatterne støtter opp under at pilegrimsvandringen gir mening. Både rett etter pilegrimsvandringen og fire måneder etterpå oppgir de at livet er signifikant mer meningsfylt. Reisen har vært «transformativ» på en konstruktiv måte skriver forfatterne! Etter reisen viser pilegrrimene vilje til å ta økte forpliktelser i forhold til natur og fellesskap, eller i akademisk språkdrakt:

… an increased commitment to horizontal selftranscendence, unison with nature, and community

Hvis jeg skal si noe om egne motiver for å gjøre en pilegrimsreise til Nidaros, så er de også flere. Hovedmotivet er nok å være ute i natur over lang tid. Kjenne på naturnærværet. Utendørs tenker jeg mye klarere, og ble fascinert av et bilde jeg fant på FB: «Think outside – no box required».

20140109tenkeutendors

Dette motivet kan nok plasseres i alle de tre første kategoriene. Jeg gleder meg også til å besøke religiøse steder underveis, og dette har både en religiøs og kulturell begrunnelse. Rytmen i dagene og padletakene gleder jeg meg også veldig til. Forfatterne har ikke med det som motiv, men litt tidligere i artikkelen heviser de til noen andre forfattere som har skrevet om «repetetiv bevegelse» (typisk å gå, padle osv). De setter ord på noe jeg har lett etter lenge, og knytter dette forsåvidt til «clarification». Her er hva de skriver:

According to D’Aquili, Laughlin, and McManus (1979), repetitive movement supports the synchronisation of perception, cognition and action, thus facilitating experiences of transcending such as: experiences of loss of self, space and time; experiences of unity; heightened awareness; sudden insights, and revelations. Walking in silence is therefore conducive to self-exploration or more subconscious forms of re-arrangement of priorities; it gives access to other modes of being and seeing the world and, as a consequence, can result in the acquisition of “new” meaning, in clarification and a change of perspective.

I sin konklusjon skriver de at interessen for å være pilegrim er økende. Flesteparten av pilegrimene er bare moderat religiøse, eller ikke religiøse i det hele tatt. Men (og dette er viktig!), de opplever den samme transformasjonen og meningskraften i pilegrimsreisen som de troende. Dette er også viktig for mitt pilegrimsprosjekt til Nidaros. Motivene for å gjøre reisen vil være svært forskjellige, men alle vil ha personlig utbytte av den. Uansett motiver for å sette i gang!

20140109homborsund_katedral

Bilde: En av kystens katedraler, Ryvingen fyr, utenfor Mandal. Her er det mulig for padlepilegrimer å bo på sin ferd langs den norske kysten.

Hvis du vil lese hele artikkelen, så finner du den her:

Tatjana Schnell & Sarah Pali (2013) Pilgrimage today: the meaningmaking potential of ritual, Mental Health, Religion & Culture, 16:9, 887-902.

1 kommentar til “Pilegrimen i akademia

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.